Hopp til innholdet

Kapittel 3 · Funksjoner og grafer · 3.2

Polynomfunksjoner

Grafen til en lineær funksjon er en rett linje – men de færreste sammenhenger er rette. Overflaten til en kontaktlinse krummer, og lysmengden som slipper inn gjennom pupillen, vokser med kvadratet av pupillens diameter, fordi den følger arealet. I denne seksjonen utvider vi verktøykassen fra rette linjer til polynomfunksjonene, med andregradsfunksjonene og deres parabler i hovedrollen.

Polynomer og grad

Husk fra kapittelet om algebra at et algebraisk uttrykk består av ledd, og at koeffisienten er tallfaktoren i et ledd. Et polynom i x er en sum av ledd der hvert ledd er en koeffisient ganger en potens av x med hel, ikke-negativ eksponent. En polynomfunksjon er en funksjon der regelen er et polynom; den generelle formen er

f⁢(x)=an⁢xn+an−1⁢xn−1+⋯+a1⁢x+a0,

der koeffisientene a0,a1,…,an er konstanter og an≠0. Den høyeste eksponenten n kalles polynomets grad, og koeffisienten an foran leddet av høyest grad kalles den ledende koeffisienten. Indeksene er bare merkelapper: a2 er koeffisienten foran x2, uansett hvor i uttrykket leddet står.

To av gradene kjenner du allerede. En lineær funksjon f⁢(x)=a⁢x+b er et polynom av grad 1 med ledende koeffisient a, og en konstant funksjon f⁢(x)=b – som gir samme verdi uansett argument – er et polynom av grad 0; husk fra kapittelet om algebra at x0=1. Graden avhenger ikke av rekkefølgen leddene står i: 1−2⁢x+12⁢x3 har grad 3 og ledende koeffisient 12.

Andregradsfunksjoner

Grad to gir den viktigste nykommeren. En andregradsfunksjon har formen

f⁢(x)=a⁢x2+b⁢x+c,a≠0,

der vi – som i abc-formelen – skriver koeffisientene a, b og c i stedet for a2, a1 og a0. Grafen kalles en parabel. Fortegnet til a bestemmer hvilken vei den åpner: langt fra origo dominerer leddet a⁢x2 resten av uttrykket, og siden x2 aldri er negativt, peker begge armene oppover når a>0 og nedover når a<0.

Husk fra forrige seksjon at et nullpunkt er et argument som gjør funksjonsverdien null – et sted der grafen møter x-aksen. For en andregradsfunksjon er nullpunktene løsningene av likningen a⁢x2+b⁢x+c=0; husk fra kapittelet om algebra at abc-formelen gir dem,

x=−b±b2−4⁢a⁢c2⁢a,

og at diskriminanten b2−4⁢a⁢c avgjør hvor mange løsninger som finnes. Grafisk blir de tre tilfellene tre ulike bilder: er diskriminanten positiv, krysser parabelen x-aksen to steder; er den null, berører grafen aksen i nøyaktig ett punkt; er den negativ, holder grafen seg helt på én side av aksen.

Alle tre parablene åpner oppover; det er bare hvor høyt de ligger over x-aksen som skiller tilfellene.
Figur 3.3: Alle tre parablene åpner oppover; det er bare hvor høyt de ligger over x-aksen som skiller tilfellene.

Parabelen er symmetrisk. De to nullpunktene fra abc-formelen ligger like langt til hver sin side av x=−b2⁢a, siden leddet b2−4⁢a⁢c2⁢a trekkes fra og legges til det samme midtpunktet – overbevis deg om dette ved å regne ut gjennomsnittet av de to løsningene. Den loddrette linjen

x=−b2⁢a

kalles symmetrilinjen: speiler du grafen om den, faller den på seg selv. På symmetrilinjen ligger parabelens laveste eller høyeste punkt: bunnpunktet når a>0, toppunktet når a<0.

At dette gjelder også når parabelen ikke har nullpunkter, ser du ved å fullføre kvadratet – husk teknikken fra kapittelet om algebra:

f⁢(x)=a⁢(x+b2⁢a)2+c−b24⁢a.

Gang ut høyresiden og overbevis deg om at den virkelig er a⁢x2+b⁢x+c. Kvadratet er aldri negativt og er null nøyaktig når x=−b2⁢a; er a positiv, er f derfor minst akkurat der, og er a negativ, størst. Funksjonsverdien i topp- eller bunnpunktet finner du ved å sette x=−b2⁢a inn i funksjonen.

Anatomien til parabelen f(x) = x² − 4x + 3: to nullpunkter, symmetrilinje og bunnpunkt.
Figur 3.4: Anatomien til parabelen f⁢(x)=x2−4⁢x+3: to nullpunkter, symmetrilinje og bunnpunkt.

Eksempel 3.2.1

En andregradsfunksjon er gitt ved f⁢(x)=x2−x−6. Finn nullpunktene til funksjonen.

Løsning: Nullpunktene er løsningene av x2−x−6=0, og dem finner vi med abc-formelen med a=1, b=−1 og c=−6:

x =1±(−1)2−4⋅1⋅(−6)2
=1±252=1±52,

altså x=3 og x=−2. Grafen krysser x-aksen i disse to punktene.

Eksempel 3.2.2

Undersøk andregradsfunksjonen f⁢(x)=2⁢x2−4⁢x−6: finn nullpunktene, symmetrilinjen og bunnpunktet, og avgjør hvilken vei parabelen åpner.

Løsning: Vi leser av a=2, b=−4 og c=−6, og går gjennom anatomien punkt for punkt. Siden a>0, åpner parabelen oppover og har et bunnpunkt. Diskriminanten er b2−4⁢a⁢c=16+48=64>0, så det finnes to nullpunkter:

x=4±644=4±84,

altså x=3 og x=−1. Symmetrilinjen ligger midt mellom dem,

x=−b2⁢a=44=1,

i samsvar med gjennomsnittet av 3 og −1. Funksjonsverdien der er f⁢(1)=2−4−6=−8, så bunnpunktet er (1,−8). Sammenlign gjerne med figur 3.4: samme anatomi, bare med andre tall – to nullpunkter symmetrisk om en loddrett linje gjennom bunnpunktet.

Pilhøyden til en linseflate

Andregradsfunksjoner dukker opp et sted du kanskje ikke venter dem: i selve formen på en kontaktlinse. Baksiden av en kontaktlinse er i den enkleste utførelsen en del av en kuleflate. Husk fra kapittelet om algebra at krumningsradien til en linseflate måles med fortegn – positiv i lysets retning – når den brukes i linsemakerformelen; her spør vi bare om flatens form, og lar derfor r stå for lengden av radien, som et positivt tall. I kontaktlinsesammenheng kalles krumningsradien til linsens bakflate for basiskurven, og den oppgis i millimeter.

Hvor dyp er en slik flate? Figuren viser kuleflaten fra siden: den optiske aksen går gjennom kulesentrum, og y er avstanden fra aksen ut til kanten av sonen vi ser på – halve sonens diameter. Pilhøyden s (også kalt sagitta, latin for pil) er dybden av skålen over denne sonen: avstanden langs aksen fra planet gjennom sonekanten inn til selve flaten.

Kuleflaten sett fra siden: radien, korden og pilhøyden danner en rettvinklet trekant.
Figur 3.5: Kuleflaten sett fra siden: radien, korden og pilhøyden danner en rettvinklet trekant.

Trekanten i figuren er rettvinklet; katetene – de to sidene som møtes i den rette vinkelen – er r−s og y, og hypotenusen – den lengste siden, den som ligger motsatt den rette vinkelen – er r. Pythagoras’ setning – kjent fra skolen; vi kommer grundig tilbake til den i kapittelet om trigonometri og geometri – gir da

(r−s)2+y2=r2.

Ganger vi ut kvadratet med kvadratsetningene fra kapittelet om algebra og trekker r2 fra begge sider, står vi igjen med

s2−2⁢r⁢s+y2=0.

Dette er en andregradslikning i s, med a=1, b=−2⁢r og c=y2, og abc-formelen gir

s=2⁢r±4⁢r2−4⁢y22=r±r2−y2.

Plusstegnet svarer til å måle dybden tvers igjennom kulen til flatens bakre halvdel; den grunne skålen vi er ute etter, er minusløsningen:

s=r−r2−y2.

Formelen er eksakt, men det finnes en enklere form når sonen er smal. Skriv likningen s2−2⁢r⁢s+y2=0 om til s⁢(2⁢r−s)=y2, altså

s=y22⁢r−s.

For en grunn flate er s liten i forhold til r – i tallene nedenfor en knapp kvart millimeter mot flere millimeter – og da er 2⁢r−s≈2⁢r:

s≈y22⁢r.

Dette kalles den paraksiale tilnærmingen; «paraksial» betyr nær aksen, og det er nettopp forutsetningen: formelen gjelder når y er liten i forhold til r. Som funksjon av y er høyresiden nettopp et polynom: s⁢(y)=12⁢r⁢y2 er en andregradsfunksjon med a=12⁢r og b=c=0 – en parabel som åpner oppover, med bunnpunkt i origo. Den kvadratiske veksten har en håndfast tolkning: en dobbelt så bred sone gir en omtrent fire ganger så dyp flate.

Eksempel 3.2.3

Baksiden av en myk kontaktlinse modelleres som én kuleflate med basiskurve r=8.60 mm, og den optiske sonen – den sentrale delen av linsen som gir den foreskrevne styrken – settes i modellen til diameter 4.0 mm. Bruk den paraksiale tilnærmingen til å anslå pilhøyden over den optiske sonen, og kontroller svaret mot den eksakte formelen.

Løsning: Høyden er halve sonediameteren, y=2.0 mm, og den er liten i forhold til radien (y/r≈0.23), så tilnærmingen bør treffe godt. Husk fra kapittelet om algebra at enhetene kan behandles algebraisk og følge med gjennom regningen:

s≈y22⁢r =(2.0⁢mm)22⋅8.60⁢mm
=4.0⁢mm217.2⁢mm≈0.233 mm.

Den eksakte formelen gir

s =8.60−8.602−2.02
=8.60−69.96≈0.236 mm,

så tilnærmingen bommer med snaut 1.5 % – utmerket til formålet. Skålen er altså ikke engang en kvart millimeter dyp over den optiske sonen; og fordi dybden vokser kvadratisk, ville en dobbelt så bred sone gitt en omtrent fire ganger så dyp flate.

Polynomer av høyere grad

En tredjegradsfunksjon har formen f⁢(x)=a⁢x3+b⁢x2+c⁢x+d med a≠0, og mønsteret fortsetter oppover i gradene. To enkle regler gir deg formen på grafen uten regning. For det første: et polynom av grad n har høyst n nullpunkter, og grafen har høyst n−1 topp- og bunnpunkter. For det andre: langt fra origo dominerer leddet av høyest grad. For parabelen betyr det at begge armene peker samme vei, siden x2 er positivt på begge sider; for en tredjegradsfunksjon peker armene hver sin vei, siden x3 skifter fortegn med x – med a>0 kommer grafen opp fra nede til venstre og forsvinner opp mot høyre.

Figuren viser f⁢(x)=x3−x, som du kan faktorisere med konjugatsetningen fra kapittelet om algebra: x3−x=x⁢(x2−1)=x⁢(x−1)⁢(x+1).

Grafen har tre nullpunkter og to steder der den snur – det meste grad 3 tillater.
Figur 3.6: Grafen har tre nullpunkter og to steder der den snur – det meste grad 3 tillater.

Høyeregradspolynomene er ikke bare kuriosa. Når en linseflate ikke skal være perfekt kuleformet, beskriver designeren den gjerne ved å legge ledd av høyere grad til pilhøyden,

s⁢(y)≈y22⁢r+a4⁢y4+a6⁢y6+…,

altså et polynom i y. Slike flater kalles asfæriske – ordet betyr nettopp «ikke kuleformet». Det er på denne formen moderne asfæriske brilleglass beskrives [12, s. 76–77], og slike flater møter du også i kontaktlinser [13, s. 91].

Oppgaver

Oppgave 3.2.1

Finn graden og den ledende koeffisienten til hvert av polynomene, og avgjør hvilken av funksjonene som er lineær:

  1. a)

    p⁢(x)=4⁢x−7

  2. b)

    q⁢(x)=3⁢x2−x+5

  3. c)

    u⁢(x)=1−2⁢x+12⁢x3

  4. d)

    v⁢(x)=9

Løsningsforslag

Oppgave 3.2.1: Graden er den høyeste eksponenten, og den ledende koeffisienten er koeffisienten foran leddet av høyest grad – uansett hvor i uttrykket leddet står.

  1. a)

    p⁢(x)=4⁢x−7: grad 1, ledende koeffisient 4.

  2. b)

    q⁢(x)=3⁢x2−x+5: grad 2, ledende koeffisient 3.

  3. c)

    u⁢(x)=1−2⁢x+12⁢x3: grad 3, ledende koeffisient 12.

  4. d)

    v⁢(x)=9: konstant funksjon, grad 0, ledende koeffisient 9.

En lineær funksjon er et polynom av grad 1, så det er p som er lineær.

Oppgave 3.2.2

En andregradsfunksjon er gitt ved f⁢(x)=x2−6⁢x+5.

  1. a)

    Regn ut diskriminanten. Hva forteller den om antall nullpunkter?

  2. b)

    Finn nullpunktene, symmetrilinjen og bunnpunktet.

  3. c)

    Åpner parabelen oppover eller nedover? Begrunn ut fra fortegnet til a.

Løsningsforslag

Oppgave 3.2.2: Vi leser av a=1, b=−6 og c=5.

  1. a)

    Diskriminanten er b2−4⁢a⁢c=36−20=16. Siden den er positiv, har funksjonen to nullpunkter.

  2. b)

    Abc-formelen gir

    x=6±162=6±42,

    altså nullpunktene x=5 og x=1. Symmetrilinjen er

    x=−b2⁢a=3,

    i samsvar med gjennomsnittet av 5 og 1. Funksjonsverdien der er f⁢(3)=9−18+5=−4, så bunnpunktet er (3,−4).

  3. c)

    Siden a=1>0, dominerer leddet x2 langt fra origo, og begge armene peker oppover: parabelen åpner oppover.

Oppgave 3.2.3

Tenk deg en stiv kontaktlinse med basiskurve r=7.80 mm; den optiske sonen på baksiden har diameter 7.80 mm.

  1. a)

    Finn høyden y, og regn ut den eksakte pilhøyden over den optiske sonen.

  2. b)

    Regn ut den paraksiale tilnærmingen og det prosentvise avviket fra den eksakte verdien.

Løsningsforslag

Oppgave 3.2.3:

  1. a)

    Høyden er halve sonediameteren, y=3.90 mm. Den eksakte formelen gir

    s =r−r2−y2=7.80−7.802−3.902
    =7.80−45.63≈1.045 mm.
  2. b)

    Den paraksiale tilnærmingen gir

    s≈y22⁢r=15.21⁢mm215.6⁢mm=0.975 mm,

    som ligger 1.045−0.975=0.070 mm under den eksakte verdien – et avvik på

    0.0701.045≈6.7 %.

    Her er y/r=0.5, langt fra «y liten i forhold til r», og tilnærmingen bommer synlig.

Oppgave 3.2.4

Baksiden av en myk kontaktlinse modelleres som én kuleflate med basiskurve r=8.40 mm; den optiske sonen har diameter 4.0 mm og hele linsen 14.0 mm.

  1. a)

    Regn ut eksakt og paraksial pilhøyde både over den optiske sonen og over hele linsen.

  2. b)

    I hvilket tilfelle er tilnærmingen forsvarlig? Begrunn med tallene dine.

  3. c)

    Formuler en tommelfingerregel for hvor stort y/r kan være før tilnærmingen bommer med mer enn noen få prosent.

Løsningsforslag

Oppgave 3.2.4:

  1. a)

    Over den optiske sonen er y=2.0 mm:

    s =8.40−8.402−2.02=8.40−66.56≈0.242 mm,
    s ≈y22⁢r=4.0⁢mm216.8⁢mm≈0.238 mm.

    Over hele linsen er y=7.0 mm:

    s =8.40−8.402−7.02=8.40−21.56≈3.76 mm,
    s ≈49.0⁢mm216.8⁢mm≈2.92 mm.
  2. b)

    Over den optiske sonen er avviket (0.242−0.238)/0.242≈1.4 % – der er tilnærmingen forsvarlig. Over hele linsen er avviket (3.76−2.92)/3.76≈22 % – der ryker den. Forskjellen ligger i forutsetningen: y/r≈0.24 i det første tilfellet, men y/r≈0.83 i det andre, og da er y ikke lenger liten i forhold til r.

  3. c)

    Tallene her og i oppgave 3.2.3 gir tre punkter å støtte seg på: y/r≈0.24 gir 1.4 % avvik, y/r=0.5 gir 6.7 %, og y/r≈0.83 gir 22 %. En rimelig tommelfingerregel er derfor: tilnærmingen holder avviket under noen få prosent så lenge y/r er mindre enn omtrent en tredjedel.

Oppgave 3.2.5

Lag din egen andregradsfunksjon f⁢(x)=a⁢x2+b⁢x+c som oppfyller alle tre kravene samtidig:

  1. a)

    parabelen åpner nedover,

  2. b)

    symmetrilinjen er x=2,

  3. c)

    grafen berører x-aksen i nøyaktig ett punkt.

Skriv opp funksjonen din, vis at diskriminanten er null, og lag en skisse med toppunkt og symmetrilinje markert.

Løsningsforslag

Oppgave 3.2.5: Åpen oppgave; ingen entydig fasit. Vurderingsmoment: enhver gyldig besvarelse kan skrives på formen f⁢(x)=a⁢(x−2)2 med a<0 – sjekk at a faktisk er negativ, at −b2⁢a=2, og at utregningen av diskriminanten gir nøyaktig null.

Alle løsningsforslag til kapittel 3