Hopp til innholdet

Løsningsforslag · Kapittel 5

Trigonometri og geometri

Vinkler og vinkelmål

Oppgave 5.1.1: Vi bruker omregningsbroen π⁢rad=180⁢°: gang med π/180⁢° fra grader til radianer, og med 180⁢°/π tilbake.

  1. a)

    45⁢°⋅π180⁢°=π4⁢rad  og  180⁢°⋅π180⁢°=π⁢rad.

  2. b)

    π3⁢rad⋅180⁢°π=60⁢°  og  3⁢π2⁢rad⋅180⁢°π=270⁢°.

  3. c)

    Fra bueminutt til grad deler vi på 60: 30′=3060⁢°=0.5⁢°. Videre er 0.5⁢°⋅π180⁢°=π360⁢rad≈0.00873⁢rad.

Oppgave 5.1.2: Vi bruker synsvinkelformelen baklengs, h=d⁢tan⁡v, med v=5′=560⁢°≈0.0833⁢°, altså tan⁡5′≈0.001454.

  1. a)

    h=6⁢tan⁡5′≈0.008 73 m≈8.7 mm – som for 6/6-optotypen i eksempelet.

  2. b)

    h=4⁢tan⁡5′≈0.005 82 m≈5.8 mm.

  3. c)

    h=0.40⁢tan⁡5′≈0.000 58 m≈0.58 mm.

Høyden er proporsjonal med avstanden: halvparten så langt unna krever halvparten så høy bokstav for samme synsvinkel.

Oppgave 5.1.3: Korden på 3.0 mm regnes som buelengde, så s=3.0 mm, og radien er r=7.8 mm.

  1. a)

    Radiandefinisjonen gir direkte

    θ=sr=3.07.8≈0.38⁢rad.

    Kontroll: s=r⁢θ=7.8⋅0.3846=3.0 mm.

  2. b)

    Vi ganger med 180⁢°/π:

    0.3846⁢rad⋅180⁢°π≈22⁢°.

Oppgave 5.1.4: Vi regner ut synsvinkelen i begge tilfeller med tan⁡v=h/d, med begge lengdene i samme enhet. På 6 m: tan⁡v=8.7/6000=0.00145, så v≈0.083⁢°≈5.0′. På 3 m: tan⁡v=4.35/3000=0.00145, så v≈0.083⁢°≈5.0′. Forholdet h/d er det samme, og da er synsvinkelen den samme: påstanden er riktig – begge bokstavene spenner ut v≈5′. Dette er nettopp seksjonens poeng om at to objekter som spenner ut samme synsvinkel, danner like store bilder på netthinnen – den nære bokstaven er fysisk halvparten så høy, men står halvparten så langt unna.

Oppgave 5.1.5:

  1. a)

    Vi bruker h=d⁢tan⁡v med v=5′ og d=40 cm=0.40 m:

    h=0.40⁢tan⁡5′≈0.000 58 m≈0.58 mm.

    En 6/6-ekvivalent bokstav på lesehold er altså godt under en millimeter høy.

  2. b)

    Åpen deloppgave; ingen entydig fasit. Vurderingsmoment: oppgaven bør oppgi både en klinisk avstand og et vinkelkrav (visusstandard i bueminutter), og fasiten skal følge av h=d⁢tan⁡v med konsistente enheter.

Trigonometriske definisjoner i rettvinklede trekanter

Oppgave 5.2.1: Alle verdiene leses rett av de to spesialtrekantene.

  1. a)

    sin⁡30⁢°=12 og cos⁡60⁢°=12 – samme verdi, for i 30–60–90-trekanten er 30⁢°-vinkelens motstående katet nettopp 60⁢°-vinkelens hosliggende.

  2. b)

    tan⁡45⁢°=1, siden de to katetene i det halverte kvadratet er like lange.

  3. c)

    cos⁡30⁢°=32 og sin⁡60⁢°=32.

  4. d)

    tan⁡60⁢°=3 og tan⁡30⁢°=13. Produktet er

    tan⁡60⁢°⋅tan⁡30⁢°=3⋅13=1,

    som det skal: de to vinklene ser samme katetpar fra hver sin ende, så det ene forholdet er det andres resiproke.

Oppgave 5.2.2:

  1. a)

    Med P=4Δ gir formelen

    v=arctan⁡P100=arctan⁡0.04≈2.29⁢°.

    Kontroll: 100⁢tan⁡2.29⁢°≈4.0.

  2. b)

    Tommelfingerregelen gir v≈4/2=2⁢° – omtrent 0.29⁢° for lavt. Det stemmer med at regelens faktor 2 ligger rundt 15 % over den eksakte 1.75: en for høy faktor fra prismedioptrier til grader gir et tilsvarende for lavt vinkelanslag den andre veien.

Oppgave 5.2.3:

  1. a)

    Sideforskyvningen 0.75 mm er motstående katet og krumningsradien 7.8 mm hosliggende katet, så

    tan⁡θ=0.757.8≈0.0962,θ=arctan⁡0.0962≈5.49⁢°.

    Kontroll: tan⁡5.49⁢°≈0.0961, som stemmer med forholdet.

  2. b)

    Punktet på motsatt side gir samme vinkel til andre kant av aksen, så hele sentralvinkelen er

    2⁢θ≈2⋅5.49⁢°≈11.0⁢°.

Oppgave 5.2.4:

  1. a)

    Eksakt med P=100⁢tan⁡v, mot regelens 2 prismedioptrier per grad:

    • •

      1⁢°: eksakt 100⁢tan⁡1⁢°≈1.75Δ; regelen gir 2Δ – 0.25Δ for høyt, cirka 15 %.

    • •

      10⁢°: eksakt 100⁢tan⁡10⁢°≈17.6Δ; regelen gir 20Δ – 2.4Δ for høyt, cirka 13 %.

    • •

      45⁢°: eksakt 100⁢tan⁡45⁢°=100Δ; regelen gir 90Δ – 10Δ for lavt, altså 10 %.

  2. b)

    Ved 1⁢° og 10⁢° er tangensen fortsatt nesten lineær – den eksakte faktoren 1.75 per grad ville gitt henholdsvis 1.75 og 17.5, bare 0.13 under det eksakte ved 10⁢° – så nesten hele avviket er avrundingen 1.75→2. Ved 45⁢° løfter krumningen den sanne verdien 21.5 over 1.75-linjen (78.5), mer enn avrundingens overskudd på 11.5; da dominerer krumningen, og regelen ender under.

  3. c)

    En forsvarlig formulering: regelen er et hodeoverslag for små vinkler, der den absolutte bommen holder seg under noen tideler av en prismedioptri per grad – den ligger da systematisk cirka 15 % for høyt. Kollegaen tar feil i «alltid»: ved store vinkler vokser den absolutte bommen til mange prismedioptrier, og tan⁡v≈v gjelder bare for små vinkler og med v i radianer – ikke «uansett».

Oppgave 5.2.5: Åpen oppgave; ingen entydig fasit. Et godt svar begrunner valget av forhold ut fra hvilke to sider av trekanten som er kjent og hvilken størrelse som søkes, og fasiten skal la seg kontrollere ved å sette svaret tilbake inn i forholdet.

Enhetssirkelen

Oppgave 5.3.1:

  1. a)

    Fortegnene følger av koordinatene til punktet P i hver kvadrant:

    Kvadrant cos⁡θ sin⁡θ tan⁡θ
    Første (0⁢°–90⁢°) + + +
    Andre (90⁢°–180⁢°) − + −
    Tredje (180⁢°–270⁢°) − − +
    Fjerde (270⁢°–360⁢°) + − −
  2. b)

    250⁢° ligger mellom 180⁢° og 270⁢°, altså i tredje kvadrant. Der er x<0 og y<0, så cosinus og sinus er begge negative; tangens er kvotienten av to negative tall og dermed positiv:

    cos⁡250⁢°<0,sin⁡250⁢°<0,tan⁡250⁢°>0.

Oppgave 5.3.2:

  1. a)

    150⁢° ligger i andre kvadrant; referansevinkelen er 180⁢°−150⁢°=30⁢°, og cosinus er negativ der:

    cos⁡150⁢°=−cos⁡30⁢°=−32.
  2. b)

    225⁢° ligger i tredje kvadrant; referansevinkelen er 225⁢°−180⁢°=45⁢°, og sinus er negativ der:

    sin⁡225⁢°=−sin⁡45⁢°=−22.
  3. c)

    240⁢° ligger i tredje kvadrant; referansevinkelen er 240⁢°−180⁢°=60⁢°, og tangens er positiv der (sinus og cosinus har samme fortegn):

    tan⁡240⁢°=+tan⁡60⁢°=3.
  4. d)

    300⁢° ligger i fjerde kvadrant; referansevinkelen er 360⁢°−300⁢°=60⁢°, og cosinus er positiv der:

    cos⁡300⁢°=+cos⁡60⁢°=12.

Oppgave 5.3.3:

  1. a)

    Identiteten gir

    sin2⁡θ=1−cos2⁡θ=1−(−35)2=1−925=1625,

    så sin⁡θ=±45. I andre kvadrant er y>0, så sinus er positiv, og vi må velge plusstegnet:

    sin⁡θ=45.
  2. b)

    Tangens er kvotienten:

    tan⁡θ=sin⁡θcos⁡θ=45−35=−43,

    som stemmer med at tangens er negativ i andre kvadrant.

Oppgave 5.3.4: Påstanden er ikke riktig. Siden 400⁢°=40⁢°+360⁢°, er de to vinklene koterminale: én hel omdreining ekstra bringer det dreide benet tilbake til nøyaktig samme punkt P på enhetssirkelen. Sinus er y-koordinaten til P, og samme punkt gir samme koordinat, så sin⁡400⁢°=sin⁡40⁢°. Det sanne i resonnementet er at 400⁢° er en større vinkel – den beskriver mer dreining. Det gale er antakelsen om at sinusverdien vokser med vinkelen: verdien avhenger bare av hvor punktet P lander, og det gjentar seg for hver hele runde på 360⁢°. Konklusjon: påstanden er feil; sin⁡400⁢°=sin⁡40⁢°.

Oppgave 5.3.5: Åpen oppgave; ingen entydig fasit. Vurderingsmoment: sjekk at referansevinkelen er regnet med riktig kvadrantformel (θ−180⁢° i tredje kvadrant, 360⁢°−θ i fjerde), at fortegnene til cos, sin og tan følger kvadranten, og at den negative koterminale vinkelen framkommer ved å trekke 360⁢° fra den valgte vinkelen.

Trigonometriske funksjoner

Oppgave 5.4.1: Vi leser av formen y=a⁢sin⁡(b⁢θ): amplituden er |a| og perioden 360⁢°/|b|.

  1. a)

    Amplitude 1, periode 360⁢°/1=360⁢°.

  2. b)

    Amplitude 3, periode 360⁢°/2=180⁢°.

  3. c)

    Amplitude 2, periode 360⁢°/12=720⁢°.

  4. d)

    Amplitude 0.3, periode 360⁢°/4=90⁢°.

Oppgave 5.4.2:

  1. a)

    Én syklus er 4 mm=0.4 cm, og på 57 cm spenner 1 cm ut om lag 1⁢°, så én syklus dekker 0.4⋅1⁢°=0.4⁢° (sjekk: tan⁡v=0.4/57 gir v≈0.402⁢°).

  2. b)

    Én syklus per 0.4⁢° gir

    10.4⁢°=2.5⁢ sykler per grad.
  3. c)

    Nærmere enn 57 cm dekker hver syklus en større synsvinkel, så antall sykler per grad synker – gitteret virker grovere.

Oppgave 5.4.3:

  1. a)

    Amplituden er tallet foran sinusen, 0.3. Perioden er 360⁢°/|b|, så 360⁢°/|b|=180⁢° gir b=2 (sjekk: sin⁡(2⁢x) gjentar seg når 2⁢x har vokst med 360⁢°, altså etter 180⁢°).

  2. b)

    Dobles b, halveres perioden til 90⁢°: stripene blir smalere, og den romlige frekvensen dobles.

Oppgave 5.4.4:

  1. a)

    Ved 90⁢° ligger punktet på enhetssirkelen i (0,1), så cos⁡90⁢°=0 og

    tan⁡90⁢°=sin⁡90⁢°cos⁡90⁢°=10,

    som er udefinert. Det er et eksempel på forbudet mot å dele på null fra kapittelet om de vanlige regneoperasjonene.

  2. b)

    Kalkulatoren gir tan⁡89⁢°≈57 og tan⁡89.9⁢°≈573: når θ→90⁢° nedenfra, krymper cos⁡θ mot null mens sin⁡θ går mot 1, så tangens vokser uten grense mot +∞ – den loddrette asymptoten i grafen.

  3. c)

    Tangens er udefinert overalt der cosinus er null, altså ved 90⁢°+n⋅180⁢°; i 0⁢°–360⁢° er den andre vinkelen 270⁢°.

Oppgave 5.4.5: Åpen oppgave; ingen entydig fasit. Vurderingsmoment: fasiten i b) skal la seg etterprøve med seksjonens egne verktøy – romlig frekvens via 57 cm-regelen (eller tan⁡v=h/d), eller amplitude |a| og periode 360⁢°/|b| – og tallene bør være valgt så regningen går for hånd.

Trigonometriske identiteter

Oppgave 5.5.1:

  1. a)

    Vi løser grunnidentiteten for sinus, med positivt fortegn fordi v er spiss:

    sin⁡v=1−cos2⁡v=1−925=1625=45.

    Dette er 3–4–5-trekanten igjen: (35)2+(45)2=1.

  2. b)

    Tangens som kvotient:

    tan⁡v=sin⁡vcos⁡v=4/53/5=43.
  3. c)

    Komplementsammenhengen bytter om sinus og cosinus:

    cos⁡(90⁢°−v)=sin⁡v=45,sin⁡(90⁢°−v)=cos⁡v=35.

Oppgave 5.5.2:

  1. a)

    Sumformelen for cosinus med u=45⁢° og v=30⁢°, med tabellverdiene satt inn:

    cos⁡75⁢° =cos⁡45⁢°⁢cos⁡30⁢°−sin⁡45⁢°⁢sin⁡30⁢°
    =22⋅32−22⋅12=6−24.
  2. b)

    Sumformelen for sin⁡(u−v) med de samme vinklene:

    sin⁡15⁢° =sin⁡45⁢°⁢cos⁡30⁢°−cos⁡45⁢°⁢sin⁡30⁢°
    =22⋅32−22⋅12=6−24.
  3. c)

    Siden 75⁢°=90⁢°−15⁢°, gir komplementsammenhengen cos⁡75⁢°=sin⁡15⁢° – og a) og b) ga da også nøyaktig samme uttrykk, 6−24≈0.259.

Oppgave 5.5.3:

  1. a)

    I nevneren vil vi bli kvitt 1-tallet, så vi velger cos⁡2⁢v=2⁢cos2⁡v−1; da er 1+cos⁡2⁢v=2⁢cos2⁡v. I telleren bruker vi sin⁡2⁢v=2⁢sin⁡v⁢cos⁡v, og en 2 og en cos⁡v forkorter:

    sin⁡2⁢v1+cos⁡2⁢v=2⁢sin⁡v⁢cos⁡v2⁢cos2⁡v=sin⁡vcos⁡v=tan⁡v,

    som skulle vises.

  2. b)

    De to andre formene lar 1-tallet i nevneren stå – 1+cos2⁡v−sin2⁡v eller 2−2⁢sin2⁡v – så du må uansett innom grunnidentiteten for å komme til 2⁢cos2⁡v; formen 2⁢cos2⁡v−1 fjerner 1-tallet direkte.

Oppgave 5.5.4:

  1. a)

    Med u=v=30⁢° er venstre side sin⁡60⁢°=32≈0.866, mens høyre side er sin⁡30⁢°+sin⁡30⁢°=12+12=1. Sidene er ulike, så påstanden er gal – sinus fordeler seg ikke over en sum.

  2. b)

    Den riktige sumformelen er

    sin⁡(u+v)=sin⁡u⁢cos⁡v+cos⁡u⁢sin⁡v.

    Med u=v=30⁢°:

    sin⁡60⁢°=sin⁡30⁢°⁢cos⁡30⁢°+cos⁡30⁢°⁢sin⁡30⁢°=2⋅12⋅32=32,

    som stemmer med tabellverdien for sin⁡60⁢°.

Oppgave 5.5.5: Åpen oppgave; ingen entydig fasit. Vurderingsmoment: sjekk at den valgte vinkelen faktisk ikke er en tabellvinkel, at dekomponeringen i to tabellvinkler stemmer, og at det eksakte uttrykket matcher kalkulatorverdien – eksempelvinkelen gir sin⁡105⁢°=6+24≈0.966.

Sinussetningen og cosinussetningen

Oppgave 5.6.1:

  1. a)

    Vinkelsummen gir C=180⁢°−40⁢°−75⁢°=65⁢°.

  2. b)

    Avstanden B⁢C ligger overfor hjørnet A, så B⁢C=a; den kjente strekningen A⁢B=60 m ligger overfor C og er dermed side c. Sinussetningen gir

    a=c⁢sin⁡Asin⁡C=60⋅sin⁡40⁢°sin⁡65⁢°≈42.6 m.

Oppgave 5.6.2:

  1. a)

    Cosinussetningen – med to sider og den mellomliggende vinkelen (SAS) finnes ikke noe kjent side–vinkel-par, så sinussetningen kommer ikke i gang.

  2. b)

    Med a=7 m, b=5 m og C=60⁢°, der cos⁡60⁢°=12:

    c2=72+52−2⋅7⋅5⋅cos⁡60⁢°=74−35=39,

    så avstanden mellom endepunktene er c=39⁢m≈6.2 m.

Oppgave 5.6.3:

  1. a)

    Cosinussetningen, løst for vinkelen. Sinussetningen kan ikke starte fordi den trenger et fullt side–vinkel-par – her er alle tre sidene kjent, men ingen vinkel.

  2. b)

    Cosinussetningen løst for vinkelen gir

    cos⁡C=a2+b2−c22⁢a⁢b=64+25−492⋅8⋅5=4080=12,

    og cos⁡C=12 er standardverdien for 60⁢°, så C=60⁢°. Kontroll: med C=60⁢° gir cosinussetningen tilbake c=89−40=7.

Oppgave 5.6.4:

  1. a)

    Ja, hun har rett. Pythagoras: c=62+82=100=10. Cosinussetningen: c2=62+82−2⋅6⋅8⋅cos⁡90⁢°=100−0=100, så c=10 på begge måter – de to regningene gir nøyaktig samme svar.

  2. b)

    I cosinussetningen c2=a2+b2−2⁢a⁢b⁢cos⁡C er korreksjonsleddet −2⁢a⁢b⁢cos⁡C det eneste som skiller den fra Pythagoras. Når C=90⁢°, er cos⁡C=0, leddet forsvinner, og setningen reduseres til c2=a2+b2. Pythagoras’ setning er altså spesialtilfellet av cosinussetningen for rett vinkel, og snarveien er derfor ikke en annen metode, men den samme.

Oppgave 5.6.5: Åpen oppgave; ingen entydig fasit. Vurderingsmoment: i c) skal begrunnelsen få fram at vinkelen overfor den korteste siden alltid er spiss – da er den spisse løsningen fra sinussetningen den eneste gyldige, og det tvetydige tilfellet oppstår ikke.

Plane figurer: areal og omkrets

Oppgave 5.7.1: Diameteren er d=14 mm, så radien er r=7 mm, og vi bruker π≈3.14.

  1. a)

    Omkretsen er

    O=2⁢π⁢r≈2⋅3.14⋅7=43.96≈44 mm.

    Samme svar følger av O=π⁢d≈3.14⋅14.

  2. b)

    Arealet er

    A=π⁢r2≈3.14⋅72=153.86≈150 mm2

    med to gjeldende siffer. Kontroll med A=π4⁢d2≈0.785⋅196=153.86 gir det samme.

Oppgave 5.7.2: Radien er r=8 mm og sentralvinkelen 30⁢°.

  1. a)

    Omregningen til radianer er

    θ=30⁢°⋅π180⁢°=π6⁢rad≈0.524⁢rad.
  2. b)

    Buelengden følger av s=r⁢θ:

    s=8⋅π6=4⁢π3≈4.19 mm.
  3. c)

    Sektorarealet følger av A=12⁢r2⁢θ:

    A=12⋅64⋅π6=16⁢π3≈16.76 mm2.
  4. d)

    Gradformelen gir

    s=30⁢°360⁢°⋅2⁢π⋅8=112⋅16⁢π=4⁢π3≈4.19 mm,

    samme bue som i b) – radianformelen er gradformelen med faktoren π/180 regnet inn i vinkelen på forhånd.

Oppgave 5.7.3: Vi bruker A=π4⁢d2 for hver diameter.

  1. a)
    A3 =π4⋅32≈7.07 mm2,
    A6 =π4⋅62≈28.27 mm2.
  2. b)

    Forholdet mellom lysmengdene er forholdet mellom arealene:

    A6A3=(63)2=4.

    Kontroll: 28.27/7.07≈4.

  3. c)

    Arealet vokser med kvadratet av diameteren – diameteren inngår som d2 i A=π4⁢d2. En dobling av diameteren gir derfor 22=4 ganger arealet, og dermed fire ganger lysinnslippet, ikke to.

Oppgave 5.7.4: Åpen oppgave; ingen entydig fasit. Et godt svar velger formel etter hva som faktisk er oppgitt i egen oppgavetekst – for eksempel A=12⁢a⁢b⁢sin⁡C bare når to sider og mellomliggende vinkel er gitt – og har en gjennomregnet fasit som stemmer ved kontrollregning.

Tredimensjonal geometri

Oppgave 5.8.1:

  1. a)

    Volumet av en rett boks er grunnflaten ganger høyden:

    V=l⁢b⁢h=30⋅20⋅10=6000 mm3,

    som svarer til 6.0 mL.

  2. b)

    Overflaten er summen av de seks sidene, parvis like:

    O=2⁢(l⁢b+l⁢h+b⁢h)=2⁢(600+300+200)=2200 mm2.

Oppgave 5.8.2:

  1. a)

    Grunnflateradien er halve korden, y=6 mm. Pilhøyden er

    s=r−r2−y2=8.6−8.62−62=8.6−37.96≈2.44 mm.
  2. b)

    Det krumme arealet av bakflaten over den optiske sonen er

    A=2⁢π⁢r⁢s=2⁢π⋅8.6⋅2.44≈132 mm2.

Oppgave 5.8.3:

  1. a)

    Grunnflateradien er halve korden, y=5.85 mm, og kalotthøyden er pilhøyden

    s=r−r2−y2=7.8−7.82−5.852≈2.64 mm.
  2. b)

    Kalottens krumme areal er

    A=2⁢π⁢r⁢s=2⁢π⋅7.8⋅2.64≈129 mm2.
  3. c)

    Hele kuleflaten har areal 4⁢π⁢r2=4⁢π⋅7.82≈765 mm2, så kalotten utgjør brøkdelen

    129765≈0.17,

    altså om lag 17 % av en full kuleflate med samme radius.

Oppgave 5.8.4:

  1. a)

    Radien er halve diameteren, r=12 mm, og kulevolumet blir

    V=43⁢π⁢r3=43⁢π⋅123≈7238 mm3=7.24 mL.
  2. b)

    Modellens 7.24 mL er for høy sammenlignet med normalverdien 6.5 mL: avviket er 7.24−6.5=0.74 mL, som gir 0.74/6.5≈11 % for mye.

  3. c)

    Globusen er ikke helt kuleformet: de tre diametrene – om lag 24.2 mm på tvers, 23.7 mm opp–ned og 22.0 mm til 24.8 mm langs aksen – skiller seg fra hverandre, så en kule bygd på aksiallengden alene gjenskaper ikke formen. Diameteren som treffer 6.5 mL, finner vi ved å løse 43⁢π⁢r3=6500 mm3:

    r3=3⋅65004⁢π≈1552 mm3,r≈11.6 mm,

    altså diameteren d≈23.2 mm; kontroll: 43⁢π⋅11.63≈6.5 mL.

*Sfærisk geometri

Oppgave 5.9.1:

  1. a)

    Vinkelsummen er 100⁢°+90⁢°+60⁢°=250⁢°, så eksessen er

    E=250⁢°−180⁢°=70⁢°.

    En plan trekant kan ikke ha disse vinklene, for i planet er vinkelsummen alltid nøyaktig 180⁢° – her overstiger den 180⁢° med hele 70⁢°, noe bare en kuleflate tillater.

  2. b)

    Omregnet til radianer er 30⁢°=π6 og 60⁢°=π3. Buelengdeformelen s=R⁢θ med R=30 cm gir

    s1=30⋅π6=5⁢π≈15.7 cm,s2=30⋅π3=10⁢π≈31.4 cm.

    Fordi punktene deler meridian, er vinkelavstanden mellom dem differansen 60⁢°−30⁢°=30⁢°=π6, så buen mellom dem er

    s=30⋅π6=5⁢π≈15.7 cm.

    Kontroll: buene ligger på samme storsirkel, så differansen s2−s1=10⁢π−5⁢π=5⁢π gir det samme.

Oppgave 5.9.2:

  1. a)

    Hver meridian møter ekvator vinkelrett, så begge hjørnene på ekvator er rette. Og fordi turen langs ekvator er 90⁢°, står de to meridianene 90⁢° fra hverandre – vinkelen ved polen er også rett. Med α=β=γ=90⁢° blir eksessen

    E=270⁢°−180⁢°=90⁢°.
  2. b)

    Fire slike trekanter – fire kvartsegmenter av ekvator, hver med spiss i nordpolen – dekker den nordlige halvkula, og fire til dekker den sørlige. Åtte like trekanter dekker altså hele kula, så hver dekker brøkdelen 18. Arealformelen bekrefter proporsjonaliteten: E=π2 i radianer gir S=R2⋅π2, og delt på hele kulearealet blir brøkdelen E4⁢π=π/24⁢π=18 – symmetriargumentet og S=R2⁢E peker på samme svar.

Oppgave 5.9.3:

  1. a)

    Forholdet er 2⁢R⁢sin⁡(θ/2)R⁢θ=2⁢sin⁡(θ/2)θ med θ i radianer. For θ=10⁢°=0.1745 rad er sin⁡5⁢°=0.0872, så forholdet blir

    2⋅0.08720.1745≈0.9987.

    For θ=30⁢°=0.5236 rad er sin⁡15⁢°=0.2588, så

    2⋅0.25880.5236≈0.9886.

    Begge stemmer med tabellen i teksten.

  2. b)

    Ja, for små utsnitt er det forsvarlig: ved 10⁢° skiller korde og bue bare rundt én promille, langt under det som betyr noe i praktisk måling. Først rundt 30⁢° når avviket omtrent én prosent og begynner å bli merkbart – det er der den plane tilnærmingen må brukes med omtanke.

  3. c)

    Arealet er proporsjonalt med eksessen, S=R2⁢E. En liten trekant har lite areal, dermed liten eksess – og siden vinkelsummen er 180⁢°+E, ligger den da tett ved 180⁢°. «Liten trekant» og «vinkelsum nær 180⁢°» er derfor samme utsagn lest gjennom S=R2⁢E: krymper flaten, krymper avviket fra planet i samme takt.

Oppgave 5.9.4:

  1. a)

    Med r=1, polarvinkel lik eksentrisiteten 30⁢° og asimut lik meridianen gir omregningsformlene x=sin⁡θ⁢cos⁡φ, y=sin⁡θ⁢sin⁡φ, z=cos⁡θ. Punktet på meridianen 0⁢°:

    u→=(sin⁡30⁢°⁢cos⁡0⁢°,sin⁡30⁢°⁢sin⁡0⁢°,cos⁡30⁢°)=(12, 0,32),

    og punktet på meridianen 90⁢°:

    v→=(sin⁡30⁢°⁢cos⁡90⁢°,sin⁡30⁢°⁢sin⁡90⁢°,cos⁡30⁢°)=(0,12,32).
  2. b)

    Innsetting gir

    cos⁡σ=12⋅0+0⋅12+32⋅32=34,

    så σ=arccos⁡(34)≈41.4⁢°. Gjetningen på 90⁢° holder ikke: begge punktene ligger bare 30⁢° fra fikseringsretningen og er derfor langt nærmere hverandre enn meridianvinklene antyder. Kontroll med korden: avstanden mellom punktene er (12)2+(12)2=12≈0.707, og 2⁢sin⁡(σ/2)=0.707 gir samme σ≈41.4⁢°.

  3. c)

    Regelen: meridiandifferansen er den sfæriske avstanden nøyaktig når begge punktene har eksentrisitet 90⁢° – da ligger de på storsirkelen som har fikseringsretningen som pol, og buen mellom dem spennes av asimutdifferansen alene. Et punktpar der den gir svaret direkte: eksentrisitet 90⁢° på meridianene 0⁢° og 90⁢° gir u→=(1,0,0) og v→=(0,1,0), så cos⁡σ=0 og σ=90⁢° – lik meridiandifferansen. Ethvert annet par med eksentrisitet 90⁢° duger like godt.